Det
er ikke sikkert at dette er et godt svar, men min erfaring er at man
bør lytte til magen. Jeg er frisk, men min "pasient" ser ut til å ha
veeeldig lyst på det som gir helbredsreaksjoner i starten. Det er viktig
med mikroporsjoner - ev. pause slik at det ikke blir for voldsomt. Noen
ganger har lysten kommet med en gang (vannkefir, kombucha) andre ganger
etter hvert (kraft, surkål). Magnesiumspray var aldri populært, så det
er vel unntaket som bekrefter regelen, men til gjengjeld var bedringen i
hudplagene umiddelbare. Magen forteller min pasient mye: En dag at
tannkremen burde sløyfes (bra, siden det viste seg at mye ble svelget
hver dag..., og jeg skjønner det bedre når jeg googler), eller at østers
var fantastisk for sårene. Jeg tilbyr små porsjoner som ofte ikke står
på ønskelisten der og da, men som viser seg å vekke stor appetitt, og
jeg bruker magens dom som veiviser. Nyere forskning viser at det går
overraskende mange signaler fra mage til hode, noe som bekrefter
uttrykket magefølelsen, så dermed skjønner jeg mer. Jeg forsøker derfor
stadig å ta oss tid til å kjenne etter midt i alt hverdagsmas og sykdom:
er det noe som frister? Mat, hvile, drikke? Ta små smakebiter og "høre
etter" - vil magen ha mer? Det som gjør frisk en dag, kan skape uhelse
en annen hvis vi ikke lytter (beklager at det høres fjollete ut, men det
er ren empiri). Det er pga. magen at vi fortsatte med tradisjonskost og
har havnet her. Siden jeg ikke skjønner meg på noe, og forskningen
åpenbart ikke vet alt om mager, tør jeg ikke presse teorier på min
prøvekanin - det er derfor fantastisk oppløftende å merke at magen
snakker tydeligere og tydeligere. Og det er egentlig helt surrealistisk å
høre den raske responsen. Usannsynlig? Ja:-) Som alt annet på dette
området. Men beviselig er det slik at en gurkemeiemiks kan gi
fantastisk, umiddelbar energi i en syk kropp. Men når jeg googler
etterpå ser jeg forskere beskrive gurkemeierotens effekt på cellenivå
som uforståelig magi. Så da er det kanskje bare to sider av samme sak?
Jeg har koblet ut ønsket om å forstå alt og elsker bare all fremgang, og
all annen erfaring som gjør oss noen erfaringer rikere. Måltid for
måltid, dag for dag. Men det er sikkert lettere slik: Jeg leser og leter
etter mulige tiltak og hun bare kjenner etter. Bedringen har gått jevnt
oppover, men med plutselige og sørgelige avsporinger som når sårene
dukket opp. Da er det lett å tenke at det har blitt verre, men det har
egentlig ikke det (f. eks kognitivt og i forhold til vokabular) og er
vel bare en ubalanse på veien til et fint, friskt liv.
Helbredsreaksjonene er jeg ikke den beste til å beskrive men
konsekvensen er smerter, skolefravær, umulig å prestere i sport, går ut
over kognitive evner, humør - hele livets lysere side. Da er det bare å
hvile, og så gå til eksperimentene igjen med tappert mot. Ofte, når jeg
utslitt leser på natten, eller svetter over kraftgryteprosjekter alt for
sent, tenker jeg på dem som ikke har noen friske til å ordne dette: Det
må være selve lakmustesten på at tradisjonskost virker, alle
kjøkkeneksperimenter som gjennomføres hver eneste dag. Med ønsker om en
god dag! W. M.
by Gjest on Lør Sep 26, 2015 9:34 pm
.
